DEBATT

Den jævla åpenheten

Hvis vi reduserer åpenhet om psykisk helse til noe som blir en integrert del av fasaden til folk så har vi tapt.

ÅPENHET er ikke feil eller dumt. Det er bare det at hvis vi bare skal snakke om å snakke om å være åpne om ting så kommer vi aldri noe sted, skriver artikkelforfatteren.Illustrasjonsfoto:NTB Scanpix Vis mer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Adrian Lorentsson
Mental Helse Ungdom

Publisert lørdag 28. mars 2015 - 08:00
Sist oppdatert onsdag 12. oktober 2016 - 17:37

Jeg er så lei av å snakke om åpenhet. Jeg er skikkelig lei. Med noen få hederlige unntak har vi redusert åpenhet om psykisk helse til «[sett inn kjendisnavn her] snakker ut om den tunge tiden». Det verste er at jeg har meg selv å takke.

De siste årene har psykiske helseproblemer blitt satt på dagsorden stadig oftere. Der Mental Helse Ungdom ofte var så alene at noen av oss kunne tro vi var komplett gale så blir psykisk helse som fag i skolen nå løftet fram av stadig flere. Vi snakker mye mer om psykisk helse og psykiske problemer enn vi gjorde for bare noen få år siden. Problemet er bare at vi er så jævla skinnhellige om det. Vi snakker så fint om noe som alle sier at alle burde gjøre, men som ingen egentlig vil forstå.

Da jeg, som fersk nestleder i Mental Helse Ungdom i 2008, fikk spørsmålet «hva tror du må til for å forebygge psykiske helseproblemer blant unge mennesker» svarte jeg nesten uten unntak med åpenhet. «Vi må lære oss å snakke om psykiske problemer. Det vil gjøre livet lettere for mange og terskelen for å søke hjelp tidligere». Jeg kjenner at det fortsatt sitter i ryggmargen, men det er lenge siden jeg så på det som noen løsning.