Norsk-pakistaneren i Rolfsens bilde
Jeg blir så matt og sliten. Hva tenker folk når de ser meg på bussen, butikken eller når jeg er ute med min lille Adam?
Tenker de at der går en som sikkert er gift med ei foreldrene valgte ut? Tenker de at der går en kjønnsfascist som mener at kvinner skal holde seg innenfor husets fire vegger, lage mat, passe unger og pleie svigerforeldrene når de blir gamle og skrøpelige?
Tenker de at der går en som lever et liv i ufrihet, kuet av kollektivistisk orienterte normer og verdier, lenket av religionens dogmatisme og tynget av familie og slekts forventninger, og som stilltiende godtar det?
Kanskje det bare er meg, men jeg blir så matt og sliten når det støtt og stadig gis en virkelighetsbeskrivelse av noe som angivelig skal være min virkelighet, men som jeg ikke kjenner meg igjen i.
Tidligere i høst var det i forbindelse med lanseringen av Ulrik Imtiaz Rolfsens siste spillefilm «Haram». Da ble Rolfsen en som skulle fortelle hvordan det norsk-pakistanske miljøet egentlig er. Han enten tok eller ble gitt, mest sannsynlig en kombinasjon, rollen som ekspert på det norsk-pakistanske miljøet og alt som er galt med det.
Nå skjer delvis det samme i etterkant av Rolfsens Brennpunkt-dokumentar på NRK, «Frivillig tvang».
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
