Minneord over Per Fugelli: Et ankerfeste for halve Norge
Per Fugelli var mediesamfunnets Karl Evang og en uuttømmelig kilde til irritasjon.
MINNEORD: PER FUGELLI (1943 - 2017)
Vanligvis trengs flere møter og lange ordskifter for å avgjøre hvem som vinner Fritt Ords pris. Denne gangen gjorde stiftelsens styre kort prosess allerede under det vinterlige planleggingsmøtet på Lysebu.
En lettet styreleder Georg Fr. Rieber-Mohn hastet ut i et tilstøtende rom for å ringe Fugelli. Mannen hadde jo vært dødssyk en tid og måtte få budskapet raskt.
Prisvinneren ble glad. Styrelederen spurte om prisseremonien burde fremskyndes. Fugelli mente at det ikke var nødvendig, han skulle klare å holde seg i live til starten av mai.
Per Fugellis siste brev: Takk, Norge – og god vakt
Dette skjedde i februar 2013.
Ingen har dødd så lenge som Per Fugelli. Fordelen er at han kunne videreføre prosjektet han primært fikk prisen for, nemlig «å ha gitt en stemme til kreftsyke og de som står ansikt til ansikt med døden».
Boken «Døden, skal vi danse?» ble trukket frem i pristalen i Operaen. Rieber-Mohn mente den var «full av liv, av glitrende formuleringer og spennende tankesprang, men også nyansert kritikk av kreftsykdommens særbehandling, helsepersonalets kommunikative evner og andre sider ved sykehuslivet og livet i sin alminnelighet, som ikke kan og bør leves utenfor dødsskyggen.»
Det ville være en overdrivelse å si at døden fortsatt var tabu i 2013, men åpenheten har økt siden. I dag er temaet blitt nærmest alminnelig. Fugellis lange dødsdans har noe av æren.
Samfunnets ansvar for helsen
Åpenhet som kunne mildne kriser i alle menneskers liv, var en del av Per Fugellis hovedverk: videreføringen av folkehelsetanken til de legendariske helsedirektørene Karl Evang og Torbjørn Mork, to av etterkrigstidens titaner i norsk samfunnsliv.
Som en langt mer enn vanlig formidlingsglad professor i sosialmedisin, fremholdt Fugelli at helse ikke primært er et individuelt ansvar, men et spørsmål om politikk og verdier. Folkehelsen avhenger av hvordan skolen fungerer, av sosiale forskjeller, situasjonen i arbeidslivet, behandlingen av minoriteter, at mennesker snakker sammen med respekt – også om ubehagelige temaer som kreft.
Derimot tenkte Fugelli ikke over at for store doser av moralistiske floskler også kunne være uheldig for folkehelsen.
Per Fugelli er død
Utålelig monoman
For en del av oss ble han etter hvert utålelig monoman og lettvint i sine refsende utfall. Morgenbladets Lasse Midttun beskrev i 2015 det han kalte Fugelli-metoden som «å mene stort sett det samme som omgivelsene, bare si det høyere, det å være karmosin når andre bare er vanlig røde».
Utviklingen var i gang før han fikk Fritt Ords pris. Som en av beslutningstakerne på Lysebu døyvet jeg skepsisen ved å tenke på at Fugelli og jeg i sin tid sto sammen mot røykeloven.
En gang var Fugelli nemlig en litt annen mann enn den han døde som. Han hadde både tversoversløyfe og meninger på tvers, han kritiserte legestanden og helsebyråkratiet, han var nok alltid moralist, men ikke alltid forutsigbar. Kampen mot røykeloven er et eksempel, men der slo han kontra i mai 2014.
Enorm popularitet
Da hadde jeg allerede fyrt av en – til meg å være – uvanlig engasjert bredside mot ham i Bergens Tidende. Det var i februar 2014. Deretter møtte han aldri blikket mitt. Ingen bebreidelser herfra, for så vidt, jeg ville ha reagert likedan.
Nå aner jeg Fugellis siddisaksent fra det hinsidige: «Grin meg ei elv!» Kanskje med en forsonlig undertone i sarkasmen. Den avdøde har jo hundre ganger større troverdighet, tusen ganger flere venner, enn noen av oss som etter hvert fikk mer enn nok av ham.
Hvorfor ble Per Fugelli så enormt, virkelig enormt, populær? Hans avskjedsbrev i Aftenposten er til nå blitt lest av over 650.000, bare på nettet.
Selv ikke hans sterkeste kritikere vil hevde annet enn at han sa det han mente og mente det han sa. Fugelli var altså ekte.
Bedehuspredikant
Dessuten var han fra Stavanger. Vi som er derfra og beveger oss annetsteds, merker fort at i den grad vi blir tatt alvorlig, blir vi i alle fall ikke sett på som ondsinnede. Det er dialekten.
Fugelli forfektet klassiske verdier: solidaritet, fellesskap, respekt for andre. De med tilhørighet på venstresiden, men også andre, hørte ham nok som en stemme fra en annen og bedre tid.
Siden han var fra Stavanger, er det vel også lett å assosiere frem en bedehuspredikant. «Ikke vær et ettall på jorda, bry deg om flokken din», som Fugelli sa til Thomas Seltzer i NRK-programmet Trygdekontoret, da han – høsten 2012! – ble bedt om å gi sitt siste råd til det norske folk.
«Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfylt og tyst», som salmeteksten lyder.
Evne til selvkritikk
Men det finnes forsonende trekk ved Per Fugelli også om man ser på ham som en moderne moralist. Dem finnes det jo mange av, men ingen har Fugellis lunhet, humor og selvironi.
Fugelli kunne til og med foreta retretter som må ha smertet mer enn den om røykeloven. Da han i fjor høst møtte Kadra Yusuf til debatt og hun kritiserte ham for å ha veket unna viktige debatter av frykt for å gi Fremskrittspartiet rett i noe, sa han seg enig: «Jeg har sviktet i saker som tvangsekteskap, kvinnesak og kjønnslemlestelse».
Per Fugelli var en ener som brydde seg om sin flokk, sikkert også om oss som ikke helt visste hvilken flokk han siktet til og om vi ville være del av den.
