Ikke for meg.

En fotballkamp kan ta meg til fortvilelsens dypeste daler og lykkens høyeste tinder.

Og tilbake igjen.

Og der, et sted mellom himmel og helvete - der livet går opp og ned, der holder jeg til.

På dager som søndag 30. august skulle jeg ønske jeg var et annet sted.

– Jeg vurderer å reise bort noen dager, for å drikke og glemme. Blir du med?

Men Karlsen svarte ikke. Han sov sikkert, som alle normale mennesker gjør kl. 01.20 natt til en mandag i slutten av august.

Det var bare oss to på stadion, en åpnet Aass og en lukket trener. Alle andre sov. Jeg gikk ut i gangen, ned trappa, gjennom tunellen og ut på banen. Med ølen i hånda stod jeg i midtsirkelen og stirret opp i den svarte natta.

Kjære Gud, jeg har mye å være takknemlig for. Jeg har en fin sønn, jeg har fortsatt hår på hodet og jeg er ikke feit som Karlsen. Men du setter meg på tøffe prøver om dagen, innimellom nesten uutholdelige. Hva er det godt for? Fortell meg det, Gud! Hvorfor!? Hva skjedde med «de siste skal bli de første»?

Det var mørkt. Bekmørkt. På stadion, i himmelen og i sinnet til en tungt belastet trener som ikke liker å tape. Særlig ikke mot erkerivalen. Særlig ikke på overtid.

Jeg hyttet neven opp mot mørket, vaklet bakover og merket at sinnet, sorgen og den kjølige nattelufta presset realiteten frem. Virkeligheten bølget over meg og jeg klarte ikke å blunke den vekk - ikke alt. En liten dråpe slapp ut, rant nedover kinnet og ble tørket bort av en kald underarm.

Jeg bannet lavt, tømte ølen, senket hodet og gikk tilbake til kontoret.

Vi trodde vi hadde en sjans. Det så ikke sånn ut i første.

Vi trodde det var over. Det så ikke sånn ut i andre.

Vi trodde på seier. Til de plutselig scoret to.

Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne vi la det skje!?

Vi hadde dem langt inne på gaffelen. Vi hadde dem nede i knestående. Vi hadde dem nesten på rygg. Men de kom seg opp. De kom seg frem. Og de scoret. På overtid, på Mjøndalen-tid. I det 92. minutt. Til 2-3. Og 2-4. Til blå storming av banen. Til bunnløs brun sorg.

Det var nådeløst. Ubarmhjertig. Brutalt. Som fotballen kan være på sitt aller mest ondskapsfulle. Og det var så uendelig vondt. Omtrent som om en stor koloni sinte hemoroider skulle hamre løs i endetarms-åpningen - og alle andre steder. (Etter Rasch sine erfaringer og utredninger tror jeg det best kan beskrive smerten jeg følte).

Men vi kunne finne trøst - i prestasjonen i 2. omgang. Vi hadde mer ballbesittelse og flere pasninger enn Strømsgodset – til og med totalt over 90 minutter. Vi vant 2. baller, spilte oss gjennom dem, ut på siden og inn foran mål. Og vi skapte mange sjanser.

Men de scoret flere mål.

Det vil for alltid stå 2-4 i historiebøkene, men i mitt hode står det også at 30. august 2015 var dagen vi tok dem igjen. Det var dagen da lillebror reiste seg og slo tilbake, da vi spilte bedre enn Strømsgodset i nesten en omgang og kunne slått dem – burde slått dem.

Om ikke Gud hadde vært imot oss. Og marginene. Tenk om Craig hadde truffet ballen noen millimeter annerledes. Tenk om Valsvik hadde headet noen centimeter til en av sidene. Tenk om Ivar hadde fått bitte litt mer kraft på ballen, så den hadde gått i tverrligger og ut. Ikke inn. I målet.

Tenk om.

Da hadde vi fått uavgjort. Vi hadde fått poeng. Og unngått å tape mot Godset over to kamper.

I stedet ble det dagen da vi tapte alt. Til slutt. På overtid.

6. april slo vi Viking 1-0.

Siden da gikk det 22 kamper, 160 dager - over fem måneder - før vi holdt nullen i Tippeligaen igjen.

På enkelte steder i Norge snødde det den helgen.

Vi har sluppet inn flere baller enn ei skjøge i ville vesten. Men nå holdt vi tett. Endelig. Borte mot Tromsø i den 23. serierunden. Det var deilig. Det var viktig. Det var bra. Selv om jeg skal være den første til å innrømme at det ikke var noe fruktfat av en fotballkamp. Det er ikke pent å lyve, så jeg sier det heller rett ut: Kampen var omtrent like underholdende som flatlus på pungen.

Men spennende var det. Gud bedre så spennende! Hadde vi hatt bleier i legekofferten skulle jeg lagt inn en i pausen. For det stod så mye på spill. Mot et lag som lå kun ett poeng bak oss.

Vi prøvde å vinne – helt sant. Tromsø burde vunnet – skal jeg være ærlig.

Ingen vant.

Og sjelden har vel C More sendt en fotballkamp som mer fortjent ikke fikk en vinner.

Men vi holdt nullen. Vi fikk med oss ett poeng. Og like viktig: Tromsø fikk ikke tre.

Nå er vi på trygg grunn – over nedrykksstreken. Ikke på kvalik en gang.

Vi har tre lag bak oss. Vi er i førersetet, med hånda på rattet og vinden i håret.

Inntil videre. Men hva nå?

Jeg har ikke pacemaker - ikke ennå. Men kan hende det nærmer seg, for Tromsø-kampen tok på. Og som jeg skrev i forrige innlegg: Det kommer til å bli en uhyggelig høst. Et drama. En grøsser. Som fort kan vare til siste minutt, i siste kamp, i siste serierunde.

Det er sju kamper igjen. Vi er ferdig med 23. De kan vi sette en strek over. De kommer ikke tilbake.

For noen ting kommer aldri tilbake: Et uttalt ord, en forspilt anledning, en sendt tekstmelding og en avsluttet fotballkamp. Vi har igjen noen tøffe matcher, men vi må se på hver og en av dem som en skinnende ny mulighet, som vi må kaste oss over med innsats, mot og glød. Omtrent som Rhett kastet seg over lunch-buffeten på Radisson Blu i Tromsø.

Da vil målene komme. Seirene vil komme. Poengene vil komme.

For vi er gode nok til det. Vi har ferdigheter til det. Vi har fart og kreativitet – mer enn noen gang. Selv om det ikke så sånn ut mot Tromsø.

Men husk, gutter; poengene kommer ikke av seg selv. Ingen ting kommer av seg selv. Vi må jobbe og slite. Vi må krige og slåss. Vi må være tøffe – mentalt og fysisk.

De jævligste krigerne er nådeløse og beinharde i hodet. De mest brutale slag har blitt utkjempet på tom mage. De som har oppnådd de mest bemerkelsesverdige seire har ofte klart dette med minimalt av resurser, men med en fandenivoldsk innstilling.

Skal vi holde oss, må vi være hardere enn de hardeste, tøffere enn de tøffeste, jævligere enn de jævligste.

Da kan vi til og med slå Vålerenga. Selveste Vålerenga. Med Rekdal, Klanen, bohemer, Gamle Oslo og nye spillere.

Og det kan hende vi kan holde oss over streken.

Over. Streken.

Også når to streker settes under 16 lag på kvelden 8. november.

LES OGSÅ: