Når man er i eksil, sørger man hele livet | Lily Bandehy
Jeg dør litt etter litt, jeg dør hver gang noen dør hjemme.
Søndag 29. mai satt jeg i det lille huset mitt og leste Knut Olav Åmås' artikkel «Historiene om hjemme».
Tårene trillet. Ansiktet mitt var vått som gresset i hagen. Det regnet ute, og i mitt hjerte.
Hans ord hadde åpnet det dype såret i meg. Denne dagen skrev jeg dette til ham:
Jeg ville være kvinne
«Ja, kjære Knut Åmås. Du kan reise til Odda og være i ditt hjem. Du kan snakke på egen dialekt og spise den lokale maten. Du kan komme hjem. Du er heldig.
Du er født i et land hvor du kan skrive det du vil, tenke som du vil, reise som du vil og komme hjem.
Jeg kan ikke komme hjem til min lille landsby. Jeg kan ikke sitte under granateplene og se de små narsissene som vokser ved den lille bekken som renner rundt i hagen. Jeg kan ikke stå i døråpningen og snakke på dialekt med naboene. Kan ikke sitte sammen med dem om kvelden, drikke te med dem og lese Sjahnameh eller Hafez.
Nei, jeg kan ikke komme hjem. Jeg har reist mye rundt i verden og i Norge. Jeg elsker Hardanger, har vært i Odda, Vinstra, Sjoa, dratt over fjellene på lange turer mot Snøhetta og overnattet på mange campingplasser.
Jeg har reist, men har ikke kommet «hjem»
Jeg har reist, men har ikke kommet «hjem». Jeg har fått en livstidsdom jeg ikke fortjener.
Min forbrytelse var å tenke og stå imot den barbariske Sharia-tenkningen. Jeg ville være kvinne, men det var straffbart.
Aldri kan jeg komme «hjem». Jeg ønsket bare å kunne holde min bror i hånden da han døde etter langvarig kreftsykdom 28. september 2011.
Jeg ønsker å kunne legge en blomsterbukett på far eller mors grav. Jeg ønsker å kunne være bare en time «hjemme», men jeg kan ikke. Jeg er dømt til ikke å komme «hjem».
Min bror er på dødsleiet
Da jeg ringte «hjem» i går, fikk jeg vite at min yngste bror ligger på sykehuset, er i koma. De er ikke sikre på om han overlever.
Min bror som beskyttet meg hvis noen i familien skulle slå meg. Han som tok meg med på kino hver fredagskveld og kjøpte is til meg.
Han som kjøpte min første porselensdukke etter at han hadde fått en liten jobb. Han som hjalp meg å lage små folk og dyr av leire.
Han som gråt da jeg måtte gifte meg etter tiendeklasse og reise bort.
Han er på dødsleiet, og hva kan jeg gjøre? Jeg kan ikke besøke ham, ta rundt ham og si til ham hvor glad jeg har vært i ham.
Hvis en mister hele sin familie i en bombe, vulkan eller en ulykke, er det tungt, men man sørger én gang. Men når man er i eksil, sørger man hele livet.
Jeg dør litt etter litt, jeg dør hver gang noen dør hjemme, jeg er syk når noen av mine nærmeste er syke «hjemme».
Et totalt eksil er den verste straffen, fordi man kjenner, føler, lengter etter og savner sitt «hjem».
Et totalt eksil er den verste straffen, fordi man kjenner, føler, lengter etter og savner sitt «hjem»
Skjønner du hvor lykkelig du og andre nordmenn er? Skjønner du min lengsel? Skjønner du hvorfor jeg skriver om islam? Skjønner du hva religion kan gjøre med oss?
Jeg ønsker du satt her og så 66-årig kvinne gråte som et lite barn, fordi hun savner å være «hjemme» og kunne si til sin bror: «Jeg elsker deg».
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
