Som pårørende av en spiseforstyrrelse blir du nødt til å sitte på sidelinjen med din egen kamp | Ulrikke Falch

Spiseforstyrrelsen var bare min kamp. De pårørende var hjelpeløse.

Jenta på 13 år ble funnet død på hytta på Beitostølen. Hennes mor siktes for grov omsorgssvikt med døden til følge.

Moren beskriver siktelsen som absurd. I etterkant av jentas død leter vi etter syndebukker.

Hvem var det som mobbet jenta? Hvordan kunne skolen la mobbingen gå så langt? Hvorfor var ikke jenta innlagt på sykehus?

— Systemet har sviktet når barn som er i barnevernstjenestens søkelys, dør av omsorgssvikt, sier barneombud Anne Lindboe til NTB.

— På generelt grunnlag vet man jo at spisevegring kan medføre plutselig død, sier morens forsvarer til NRK.

På et generelt grunnlag er det lite allmenn kunnskap om spiseforstyrrelser.

Det var bare min kamp

Du vil nok aldri forstå hvorfor jeg ikke ville ha hjelpen din da jeg var syk. Du blir nødt til å sitte på sidelinjen med din egen kamp. Kampen om din datters liv.

Spiseforstyrrelsen var bare min kamp. Ambivalensen som river deg i to, ligger i magen.

Den ligger i ryggen. Den ligger i neglene mens du klorer deg fast i det eneste du har igjen: kontroll, lister, tall og ark.

Hulrommet i magen som presser mot ryggmargen. Alt som ikke lenger er der.

Ditt eget prosjekt, som du trengte å starte for deg selv. Det var en løsning, den var effektiv og den ga resultater.Omgivelsene dine legger merke til at øynene dine synker lengre inn i ansiktet. De ser hulrommet i kinnene dine.

Din kropp har blitt et bilde på en smerte. Din kropp er blitt ordene du lette etter så lenge.

Jeg vil ikke være meg. Jeg vil ikke at du skal se på meg. Jeg vil ikke stå i veien. Jeg vil ikke eksistere.

Ta med deg datteren din i sofaen

De pårørende er hjelpeløse. Det finnes ikke en kur, og prosessen for å bli frisk er så omfattende at du kan glemme å ta hensyn til noe annet enn din datter de neste fire årene.

Det finnes ikke en terapeut, en medisin eller et sykehus som kan redde datteren din. Det finnes ikke hjelp.

Du kan søke så mye du vil, du kan be på dine knær. Men terapeuten har ikke svaret, medisinen vil ikke hjelpe. Sykehuset kan bare forhindre at datterens hjerte slutter å slå. For en kort stund.

Vi kan klare å holde henne i live en kort stund. Hun skulle vært død nå.

Vil du ha hjelp? Vil du at jeg skal fortelle deg hva du skal gjøre?

Ta med deg datteren eller sønnen din i sofaen. Bre et stort pledd over henne.

Overøs henne med puter som kan beskytte henne mot de harde kantene.

La henne drukne i armene dine. Hun skal få vite at hun er verdsatt. Hun skal få vite at du vil kjempe hennes kamp sammen med henne.Den er ikke lenger bare hennes. Den er hele familiens.

Dere reiser dere opp sammen. Og fortsetter kampen sammen.

Hver eneste dag. Hvert eneste måltid.

Utilgjengelige verktøy

Vår generasjon vil oppleve en dramatisk økning i antall spiseforstyrrelser.

Ikke fordi spiseforstyrrelser er en moderne sykdom, men fordi vi snakker om det.

Fordi vi lærer om det hver eneste dag, og gjennom sosiale medier og den digitale hverdagen kan alle ungdommer bekrefte at de føler et kroppspress.

At det eksisterer en forventning. Ikke fra samfunnet, men fra dem selv. Og den forventningen er det bare vi som kan utslette. Verktøyene til å ødelegge seg selv er lett tilgjengelige.

Verktøyene til å bygge seg selv og en trygghet i tilværelsen er fjernere. Det er disse verktøyene vi må gjøre tilgjengelige.

Det er den type opplæring vi trenger i skolen.

Si din mening og få med deg de viktigste og beste debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter