Ny Tid bringer her nekrologen over Gunnar Garbo, skrevet av hans venn i 55 år, Halle Jørn Hanssen.
Gunnar Garbo er død. Han var bergenser, nordmann, europeer og verdensborger. Gunnar ble født i Bergen 19. april 1924 og døde 29. juni i år på Nesodden. Hans foreldre, Sara og Ingvald Garbo, kom fra små kår, og familien opplevde hvor hard 1920 og -30 årene var for vanlige folk. Faren Ingvald hadde trass i fattige kår maktet å ta sin lektoreksamen. Hans fagkrets var historie og europeiske språk. Samtidig skrev han for Bergens Arbeiderblad og Dagbladet, og han var en av de aller første i Norge fra 1934 til våren 1940 som sterkt advarte mot Hitler og framveksten av nazismen og fascismen i Europa. Han var samtidig en kompromissløs talsmann for demokrati, toleranse og menneskets verdighet. Slike temaer var selvsagt også samtaletema i familien. Gunnar Garbo fikk dermed tidlig innsikt i hvordan politikken kan forme et samfunn i god eller dårlig retning.
Da tyskerne invaderte Norge, startet de også i Bergen kartleggingen av personer som kunne undergrave deres autoritet. Tyskerne visste opprinnelig ikke om Ingvald Garbos virksomhet, og han ble arrestert ved en tilfeldighet 8. oktober 1941. Men i dagene som fulgte, oppdaget tyskerne hva han sto for, og han gjennomgikk harde forhør der han sto imot som en klippe. Han ble deretter stilt for tysk rett, dømt til døden og henrettet 22. november 1941. Tre dager før henrettelsen skrev faren et kort, meget personlig og varmt brev til sin sønn Gunnar som slutter med disse ordene:
«Nu går jeg fra dere. Vær ikke sint på meg for det.
Jeg ønsker deg et rikt og lykkelig liv, gutten min.
Jeg stoler på deg nu mer enn noen gang før.
Far»
Jeg er overbevist om at hadde faren hatt mulighet for å se Gunnars livsgjerning, ville han ha vært meget stolt av sin sønn.
Gunnar var 17 år da faren ble henrettet. Familien var som lammet noen dager, men så tok Gunnar opp arven. Han ville kjempe med ordet som, våpen. Gunnar ble motstandsmann og gikk inn i Hjemmefronten i Bergen der det å lage illegale aviser ble hans særlige ansvarsområde. To år seinere var angivere på ferde, og han fikk ordre om å flykte til Sverige. Der ville han først inn i den norske etterretningstjenesten, men valgte å slutte seg til politistyrkene.
7. mai 1945 satt han sammen med tusener andre politifolk på lastebiler som rykket inn i Norge rede til kamp om nødvendig, men de fant en nasjon i hemningsløs feiring. Gunnar tjenestegjorde noen uker i Oslo.
På forsommeren var han tilbake i Bergen og fikk 21 år gammel jobb som journalist i Bergens Tidende. Han reiste som journalist mye i Europa og fikk som en av få nordmenn et innblikk i hva krigens herjinger hadde gjort med mennesker, kultur og natur. Han var forferdet over det han så, og han formidlet dette i sine artikler. Journalisten Gunnar Garbo ble på denne måten en kjent og respektert ung mann i leserkretsen til Bergens Tidende. Han valgte Venstre som sitt parti, og ble høsten 1945 valgt inn i bystyret i Bergen. Noen år seinere ble han anmodet om å ta jobben som sjefredaktør for Venstreavisen NIDAROS i Trondheim. Like etter at han kom til Trondheim, ble han også valgt inn i bystyret der.
Jeg har lest Gunnar Garbos mappe hos Overvåkningspolitiet, og noe mer intetsigende og banalt enn det som der sto, har jeg knapt lest noe sted.
Politikeren. Sommeren 1957 vendte han tilbake til Bergen da han var blitt nominert som 1. mann på Venstres liste til Stortingsvalget. Han ble raskt en av Venstres ledende politikere. På Venstres landsmøte våren 1961 var han ledende i opposisjonen i partiet som sa nei til atomvåpen på norsk jord. Vi som var med i opposisjonen på landsmøtet vant avstemningen med et overveldende flertall.
Tre år seinere sa Røiseland nei til gjenvalg som Venstres formann, og Gunnar Garbo var en samlende kandidat da han ble valgt som ny leder på landsmøtet i 1964. Som partileder var han både visjonær og en dyktig strateg og han ledet Venstres arbeidsutvalg og landsstyre i arbeidet med partiprogrammet som flyttet Venstre mot venstre og strategien som skulle gjøre Venstre til valgvinner i 1965. Samtidig var han lojal mot oppfatningen i partiet om at landet trengte et demokratisk skifte etter 20 år med Arbeiderpartistyre.
Ved stortingsvalget i 1965 gjorde Venstre et brakvalg og endte på 10, 4 prosent. Partiet har aldri siden vært i nærheten av et slikt valgresultat. Dermed bidro Venstre vesentlig til at det ble et regjeringsskifte i 1965. Jon Lyng og flere andre ville ha Røiseland som statsminister og Garbo som finansminister, men maktspillet om koalisjonens sammensetning endte annerledes. Senterpartiets Per Borten ble statsminister. Røiseland ble leder av Utenrikskomiteen og Garbo av Finanskomiteen.
Under Borten-regjeringens første periode fram til 1969, brakte to utenrikspolitiske saker som Gunnar Garbo og hans nærmeste partnere i Venstres stortingsgruppe, Olav Kortner og Halvor Bjellaanes, på kant med regjeringen – nemlig salget av torpedobåter til den greske fascistjuntaen og Vietnamkrigen. Han ledet en hard kritikk av regjeringens disposisjoner i begge saker og kom dermed på kant, ikke bare med utenriksminister Jon Lyng, men også med sin nære partivenn, Helge Seip, som var kommunal- og arbeidsminister.
Garbo var en dyktig taler. Han elsket Stortingets talerstol og kunne være både orator og polemiker. Noen ganger brukte han korden og andre ganger flatsiden av sverdet når han gnistret fra talerstolen mot sine motstandere.
«En god liberaler er en god sosialist og en god sosialist er en god liberaler.»
Venstre. Jeg jobbet på slutten av 1960-tallet tett sammen med Gunnar, og det er ingen tvil om at han etter hvert ble i stor tvil om hvorvidt Venstre burde gå til valg i 1969 på fortsatt koalisjonssamarbeid – men slik ble det. En stund under opptellingen valgnatta så det ut til at Venstre ville miste sitt mandat i Troms. Dermed ville flertallet i Stortinget vippe. Gunnar og jeg satt sammen i Venstres Hus, og vi trodde en stund at det kunne bli en åpning for et samarbeid til venstre med Arbeiderpartiet, men fintellingen berget Venstre mandatet og koalisjonen fortsatte til den gikk i oppløsning i mars 1971 på grunn av spørsmålet om medlemskap i EF (siden EU).
Gunnar overbeviste meg tidlig på 1960-tallet om nødvendigheten av et forpliktende europeisk samarbeid, men ingen har seinere med sterkere overbevisning prøvd å få meg til å endre standpunkt – og si nei til norsk medlemskap i EU. På dette punkt forble vi uenig samtidig som vårt nære vennskap holdt.
De interne stridighetene i Venstre fra rundt 1970 og Garbos overgang fra ja til nei til EF, gjorde hans liv som topp-politiker stadig vanskeligere. Venstre ble splittet under landsmøtet i Røros høsten 1972, og et år seinere tapte Gunnar i stortingsvalget.
UD/UNESCO. Deretter fulgte noen vanskelige år. Han søkte mange jobber, men fikk ingen. Svaret var oftest at han var overkvalifisert. Sannheten var at makt-Norge og overvåkningsmyndighetene ikke ville la han slippe til. Jeg har lest Gunnar Garbos mappe hos Overvåkningspolitiet, og noe mer intetsigende og banalt enn det som der sto, har jeg knapt lest noe sted.
En dag i 1976 ringte utenriksminister Knut Frydenlund uventet Gunnar Garbo og sa de enkle ord: «Gunnar, jeg trenger deg, kan du komme til et møte?»
Slik ble Gunnar underdirektør i Utenriksdepartementet og Nordens faste styrerepresentant i UNESCO. Der gjorde han en utmerket jobb og ble lansert som leder for et UNESCO-utvalg som skulle bidra til utvikling av medier/kommunikasjon i utviklingsland. Norden støttet hans kandidatur. Usa mobiliserte sterkt mot Garbo, men tapte avstemningen. Norden og flere andre land, samt alle utviklingsland stemte på Garbo. I neste ledervalg fire år senere, gikk USAs representant i bresjen for gjenvalg og han ble enstemmig gjenvalgt. Han satt deretter som leder så lenge det etter reglene var mulig. International Herold Tribune ga i en kommentar Gunnar denne attesten: «UNESCO has hardly ever seen a more able, hardworking and even-handed chairman at work.»
Seinere var Gunnar også ambassadør i Tanzania, der han lærte seg det lokale nasjonale språket Swahili. Det var eneste måten han kunne snakke med vanlige tanzanianere om deres hverdag på. Også de siste årene på Stortinget lærte han seg russisk for å slippe å bruke tolk i møter med russiske diplomater og politikere.
Foto: Jon-Michael Josefsen / Scanpix
Forfatterskap. Gunnar fikk aldri noen formell utdanning utover artium, men han hadde et kraftfullt intellekt, og han leste mer enn de aller fleste. Han ble derfor en lærd mann.
Han har som journalist og politiker skrevet et utall artikler og har i tillegg et omfattende forfatterskap bak seg, blant annet Oppustet og forsvarsløs (1975), Politikk i UNESCO (1980) og Makt og bistand (1993). Han har også skrevet mange artikler og bøker sammen med sin kone, professor Birgit Brock-Utne.
I 2000 skrev han en vidunderlig vakker bok om sin far, Ingvald Garbo under tittelen: «Nu går jeg fra dere. Fortellingen om en fars liv og død i det 20 århundres Bergen.
Han skrev også en siste og etter min mening meget viktig og god bok som kom ut i 2008 og som få ser ut til å ha lest. Den har tittelen: Nyliberalismen er hverken ny eller liberal. Et idepolitisk oppgjør med politisk falskmynteri. På forsiden av boka har Gunnar Garbo denne hilsenen til leserne: «En god liberaler er en god sosialist og en god sosialist er en god liberaler.»
Jeg ble kjent med Gunnar Garbo i 1961. Deretter utviklet vi et vennskap som ble meget nært og tett. Vi kunne snakke om det meste fra det mer personlige til de store utfordringene i politikk og samfunnsliv. Gunnar hadde store kunnskaper, samtidig som han var åpen og søkende. Han hadde klare verdier og prinsipper for hva som burde styre politikk og samfunnsliv. Han var gjennom hele sitt liv sterkt opptatt av fred og konfliktløsning, samt var en sterk støttespiller for FN. Dessuten var han en sterk forsvarer av velferdsstaten, og så farene som følger med voksende ulikhet i samfunnet. Han var forferdet over den nye istiden som har vokst fram mellom Russland på den ene siden og det nye NATO på den andre. Gunnar var til det siste opptatt av utfordringene menneskeheten står ovenfor når det gjelder miljø og klima. Han mislikte sterkt mye av politikken som dagens regjering fører, og han stemte rødgrønt både i 2005 og seinere.
Med Gunnar Garbos død er en stor personlighet i norsk politikk og samfunnsliv i tiden etter 1945 borte.
