Slitets mynt. En artikkel av Carl Henrik Grøndahl

- en liten fortelling om hvordan Acem ble bygget

De siste loppekjøpere har sikret seg godbiter, porten stenges. Acems siste gigantloppemarked er til ende onsdag 28.april 1982. Acem har leid et hull i husrekka i Bogstadveien. Karene som eier det, kommer på inspeksjon. Her er det fortsatt smekkfullt av lopper. Og det skal være strøkent neste dag? Fire timer senere er det ikke spor. Jøss, sier de storøyde. De har møtt tolv års erfaring. Acem lå i forkant, profesjonaliserte bransjen, og hundretusenvis av dugnadstimer bygget grunnmuren under den økonomi Acem har ved 50 års jubileet.

Acem tok virkelig loppemuligheten på alvor. Og måtte gjøre det, for at kursprisene skulle settes slik at alle kan lære meditasjon uten hensyn til økonomi, gir selv ikke ulønnet undervisning overskudd. Rikfolk og meséner har aldri vært i sikte, heller ikke offentlig støtte. Leie lokaler til evig tid? Da slo det ned: Profesjonelt drevne loppemarkeder vil være en nyskapning i Norge. Tilsvarende midler kunne ikke oppstått på annen måte.

En fornøyelig reportasje i Acems medlemsblad i november 1970 etter "tre dagers loppeorgie" i nordre sving på Bislet stadion forteller om ett slitsomt, men frydefullt møte med folkelivet da portene åpnet. ”Alle hindringer blir brutalt løpt overende, en tornado av ivrige hender slår ned blant loppene. Man haler og drar i hver sin ende, damer slår med vesker og paraply. Her gjelder den sterkestes rett. Nå begynner det helt store showet: Det skal prises og prutes. Kjøper og selger kjemper for hver femogtyveøre. Alt kan selges - fra Maos samlede til sprukne kopper og falmede ballkjoler. En solgte en frakk som en annen selger hadde hengt fra seg. En annen solgte en spade påskrevet Oslo Kommune, den hørte nok til på Bislet."

Karneval

Så langt reportasjen. Tradisjonen begynte her. Salget var fest og karneval. Hvem av selgerne hadde iført seg det mest fargerike kostymet? Men man måtte også lære å hanskes med profesjonelle oppkjøpere, som tjener fett på at arrangører ikke har vett på hva det er verdt, det de har samlet inn. Svein Løvås het strategen bak profesjonaliseringen. Han var samfunnsøkonom, fikk raskt tittelen Loppegeneral og fortalte at de profesjonelle står i kø før hanegal, ser fattige og gebrekkelige ut og kan alle knep. Får de ikke kjøpt billig nok, begynner de å gråte og bedyrer at de er fattige bestemødre, som skal ha alle tyve vinterfrakker de har slått kloa i, som julegaver til barnebarna.

De ulike talentene i Acem ble godt brukt. Det hjalp når man tok telefonen og hørte Roy Halvorsen, en stemme som da var kjent fra NRK Dagsrevyen, si: "Dette er Acem Loppemarked. Vi henter i ditt område i morgen".

Men dette første loppemarkedet var baren en prøveomgang for å hente mer erfaring. Et halvt år senere var Acem som loppemarkedaktør blitt langt mer profesjonell og systematisk og fylte virkelig Nordre sving på Bislett. Aftenposten omtalte fenomenet på kultursidene: Loppekalas på Bislet. 5000 arbeidstimer ble lagt ned. De to loppegeneralene Svein Løvås og stud. jur. Ole Gjems-Onstad jobbet omtrent på heltid i to måneder. Bedrifter og institusjoner ble oppringt. Noe de ville bli kvitt? 15 000 grammofonplater kom inn, solgt for 15 000 kroner, 7000 ringpermer, 50 kg vindus-beslag (uselgelige), 200 par silkehansker, 50 frakkbeskyttere til sykkel. Lastebiler og varebiler lånt av forbindelser. De hentet lopper på 125 adresser hver dag to uker før salget. 

Da stengetid nærmet seg siste dag, ble samtlige kunder jaget ut, tilbudt å komme inn igjen og for 20 kr ta meg seg alt de maktet å bære. 340 tok imot tilbudet og vaklet ut til glede for tilskuerne. Fire tonn uselgelige dresser og filler ble sendt til Brødrene London. De to loppegeneralene gledet seg, men ergret seg også over penger som var tapt. 40 selgere gjennom disse dagene var for lite.

Høyttalerbil på Karl Johan

I 1973 var det i underkant av 100 selgere i Nordre sving. Lange køer utenfor. ”Erre landskamp, eller..?”” spurte folk som gikk forbi. Da var Acem loppemarked i ferd med å bli en merkevare. Fire minutters innslag på NRK Dagsrevyen, der Ole Gjems-Onstad viste rundt og argumenterte for betydningen av frivillig samfunnsinnsats og resirkulering. Neste dag var køen ekstra lang. Folk ville sikre seg nettopp den godbiten blant loppene de hadde sett på skjermen. Det hjalp nok også at Ole Gjems-Onstad kjørte rundt med høyttalerbil utenfor Universitetsplassen og på Karl Johan, slik at få av hans medstudenter på Det juridiske fakultet kunne unngå å få med seg at det skjedde voldsomme saker på Bislet.

Til markedet 21. til 25. oktober i 1974 hadde loppegeneral Svein Løvås knekket de fleste koder. I fire uker fra begynnelsen av oktober ble virksomheten i de vanlige deler av Acem trappet ned til det aller nødvendigste, og en underavdeling vokste seg svær: Acem loppemarked med eget kontor, fem telefonnumre og omsetning som en liten butikk. Ingen lønnsutgifter. 1000 bedrifter tilskrevet, 500 oppringt. Oslo inndelt i roder, områder der man gikk på dørene og spurte etter lopper i lag på fem. 10 lagerrom skaffet. Tre lastebiler kjøpt billig på slutten av sin levetid. To kurslærere tok førerkort for lastebil. Bjørn Hasselknippe hadde ansvar for å holde bilene i live. Han studerte fysikk, men hadde bil i genene og måtte rykke ut døgnet rundt. En lastebil lirket seg så vidt av gårde. Han tok med seg tenningmekanismen hjem på badegulvet og utførte mirakler med rustløser. Noen av bilene ble skrotet etterpå, noen solgt med fortjeneste. Morten Helsing, i dag Acems eiendomsansvarlige, ledet en annen teknisk gruppe, som tilførte betydelige verdier. Haltende kjøleskap, vaskemaskiner, radioer, sykler, - alt teknisk fikset de. Det som ble solgt virket beviselig. Da loppene ble kjørt til Bislet, fylte de gangene under Store stå til taket i 100 meters lengde.

Bislet revner av lopper

Så ble det virkelig alvor. Fra 1976 kjørte en lastebil rundt i rushtrafikken med Acem jazzband på planet og en banner: "Bislet revner av lopper!" Over høyttaleren: "Her kan du gjøre ett kupp! Fire lass nye lopper hver dag! Kaffeservice, skinnkåper, skilpadde, datamaskiner" Tilsammen disponerte Acem ett mål lagerplass. Man stod på - sorterte tøy, løftet, bar, lempet, laget mat, passet barn, ryddet. Tilreisende hjelpere ble tilbudt gratis kost og losji. Søndag kveld før åpningen gjennomgikk alle obligatorisk lynkurs i salg og pruting.

Oppslag i VG og NRK om noen som hadde gjort storkupp på Bislet. Naturligvis synd, men meget god PR. Når porten stengte kl 18.00 hver dag, var det fortsatt kø utenfor. Men da åt selgerne middag på herretoalettet. Og så var det rydding, sortering og henting på lageret. Ett tonn klær ble sendt til Gambia, resten til oppmaling som filttepper. Konklusjon: Nordre sving på Bislet er alt for liten. Her var det varer og kjøpere til det dobbelte.

100 meter kø utenfor teltet

1977 er litt av et år i Acems historie. Året før er loppe-pengene brukt opp til å kjøpe Acem-huset i Sporveisgaten i Oslo foran nesen på Olav Thon, som ville ha et bingolokale. I så dårlig forfatning at Fagerborg menighet ikke så seg råd til å restaurere det. Acem gjør det. På dugnad. Men det holder ikke. Penger må til. Mange penger. I 1977 arrangerer Acem fem loppemarkeder. Det første er restsalg tre dager i januar i Nordre sving. Og så:

14.april 1977 kl 1200 er det 100 meter kø utenfor et langt telt på parkeringsplassen utenfor Ullevål stadion, satt opp i slaps og søle siste dager i påsken. 600 kvadratmeter salgsflate, tre ganger større enn i Nordre sving. Siden januar har en loppekommité på 25 kvinner og menn vært i arbeid. 12 000 tellerskritt brukt i mars (man telte sånt den gangen) 30 000 løpesedler delt ut, 30 000 dører banket på, 200 lastebillass lesset og losset. 250 medlemmer legger ned 10 000 arbeidstimer. Etterhvert oppstår en folklore av loppehistorier.

En liten eldre dame tar i mot i døren. Lopper? Nei, har jeg lovet det? Hun virker litt desorientert, men tar seg fort inn. Vi ser på listen og mener jo, det er denne adressen. Tja sier hun. Noe må jeg vel kunne finne. Hun inviterer inn i stuen og tar ned ett maleri.  Værsågod, dette har jeg lenge tenkt på å kvitte meg med. Tusen takk, sier vi. Maleriet selger for en god sum. Da vi kommer ut oppdager vi at det er naboen som står på listen. Hyggelig mann åpnet. Bord? Ja, det hadde han og mere til. Han tar duken og blomstervasen av salongbordet, teppet av hjørnesofaen, aviser fra TV`n. -Nå må jeg kjøpe nytt, har lenge ønsket meg farge-tv. Vi måtte bestille lastebil. Han hjelper til å bære ut. 

Men det var også dem som utnyttet de sterke, idealistiske unge menn. Seks mann lot seg lokke av å hente en betong-kum på 259 kg. Naturligvis uselgelig. De seks bar den videre til fyllingen noen dager senere.

Før salget åpner er takstmann hyret inn for å hjelpe til å prissette og frustrere oppkjøperne. Ett ildrødt skap regner man med å selge for kroner 50. Takstmannen forteller at bak den forferdelige fargen gjemmer det seg ett framskap fra 1800 tallet.  Et lykkelig ektepar får tilslaget for 200 kroner. En antikvar har raskt blikk for bøker av verdi og får med seg noen verdifulle bøker som betaling.  Alt du ikke lenger får i butikkene! er reklamen. En kvinne kommer labbende ut med svære støvler. De har syv centimeter tykke tre-såler og har vel vært brukt til isfiske og skøytestevner - Blomsterpotter! sier hun henrykt. Acems jazzband var ute i trafikken som vanlig, og en mann som ikke er skvetten, overnatter i teltet i sovepose hver natt som vakt.

Noen av restene etter Ullevål-markedet ble solgt i Acem-huset fire dager i september. Innsatsgleden hadde spredd seg. Også Acem Bergen og Acem Kristiansand arrangerte loppemarkeder i 1977 og bidro godt til lokale husfond.

Teltet på Ullevål reiste seg igjen i april 1978. Året etter var det kjærkommen loppepause i Acem, og de møysommelige innsamlede midler ble brukt til å kjøpe gamle Hartmanns Pensjonatskole i Asker som retrettsenter. Og her var det ikke bare oppussing. Gamle, råtne hus måtte rives, nye internater bygges. Da ble det økonomisk alvor. Det svære maskineriet var i gang igjen med telt på Ullevål. Markedsføringen: "Har du savnet Acem Loppemarked?" "Vår-lopper av klasse" meldte Aftenposten. Anslagsvis mellom 15 000 og 20 000 mennesker var innom  de seks dagene.

Så kom høydepunktet. Loppegeneral Svein Løvås Fikk leie Majorstuetorget, et hull i husrekka i Bogstadveien. Mer velegnet og sentral arena var vanskelig å tenke seg. De to loppemarkedene Acem arrangerte der i 1981 og 1982, er trolig de største som noen ganger blitt -og blir -holdt i Norge. Rundt 200 billass med lopper. Tre låver som lager. - Jeg visste ikke at det fantes arabisk basar i Oslo! sa en storfornøyd amerikaner.

I seng klokken 0100

Arenaen gjorde det mye enklere å ivareta de frivillige, for det nyåpnede Acem-huset i Sporveisgaten ligger bare noen hundre meter lenger ned i Bogstadveien. Fra selgernes trikkekonduktørvesker ble det gjennom hele dagen samlet penger, og på kvelden sitter pengetellerne i grupperom i kjelleren i Acem-huset med digre hauger mynter, sedler og sjekker. Kredittkort og terminaler fantes ikke. Slitne og fornøyde selger koser seg med god middag i etasjen over. Høydepunktet: Tellerne forkynner dagen resultat. Jevnlige rekorder og stor jubel. Så var det å rusle opp til Majorstuetorget igjen og klargjøre for neste dag. I seng kl 0100.

Og så? Lagrene var fortsatt så store at Acem loppemarked hadde en etterklang som varte i tre år.

Nordre sving på Bislett ble tatt i bruk igjen. Høstmarkeder i 1984, 1985 og 1986.

De kom for å lære

De store organisasjonene som jevnlig drev loppemarkeder, slike som Norges Røde Kors, la selvfølgelig merke til fenomenet, og kom for å lære. Planlegging, organisering, avansert logistikk. Grundig sortering av lopper på forhånd, ikke så lite av det innsamlede gikk rett på fyllinga. Kjenn verdien på det du selger.  Det er du som har slitt og skal ha fortjenesten, ikke oppkjøperne. Kvaliteten på loppene var så god at noen foreslo å bytte navn til bruktmarked. Skattekyndig kompetanse stanset raskt den slags. Filologi kan fort bli til moms. Men den aller viktigste faktoren var mobiliseringen av frivillige. De store organisasjonene var klar over at dette kunne de ikke kopiere. Over 10 000 arbeidstimer? Et miljø som stiller opp gjennom en måned fra tidlig morgen til over midnatt? Lørdag og søndag? Som lager sport og fest og karneval av jobben og blir mer sammensveiset av det? I dag hadde det ikke vært mulig. På 1970 tallet kunne studenter ta seg en måneds puse fra studiene, arbeidsgiverne godtok at du kom sent og gikk tidlig for en god sak. Overfylte lastebiler ble ikke bøtelagt, HMS var ikke oppfunnet, samfunnet var ikke så gjennomregulert. Karnevalet var mulig.

Pengene ble godt forvaltet

Drivkraften? En generasjon har grepet en kulturimpuls og bygger noe helt nytt. Det idealistiske er en selvfølge. Gleden og tilfredsstillelsen ligger i å se felles lemping og sjauing, lange kvelder og ømme rygger bli til hus og muligheter for mange mennesker  til å gjøre noe med sine liv. Den unge organisasjonen viste seg dugelig - ikke bare til å drive gjennom slike svære prosjekter, men også til å investere slitets mynt klokt. Myntene, sedlene og sjekkene ble forvaltet slik at organisasjonen i dag har en relativt trygg økonomi.

Denne 16 år lange loppemarkedsmaraton kom også til å forme og styrke Acem som fellesskap. En relativt liten og ung, men kreativ organisasjon hadde skapt noe nytt og digert, som fikk solid oppmerksomhet. De som deltok, var stolte og hadde erfart at når man virkelig trår til sammen, gir det resultater. Dette kollektivet har vært en forutsetning for Acems vekst gjennom 50 år.

Produkter

Dyade 2016/04: Meditasjon for fellesskapet

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook