Et kvinneliv som ikke er fortalt, er som en håndgranat som ikke er kastet | Hadia Tajik

Å fortelle kan tvinge frem sårt tiltrengt endring. Det skremmer vettet av mange som har makt og privilegier i dag.

En 20 år gammel jente har fått en rekke voksne menn og en del kvinner til totalt å miste fatningen. Poeten Sumaya Jirde Ali fra Bodø har bannet, og kommentarfeltet fråder. Nylig måtte hun trekke seg fra 8. mars-arrangementet på Torgallmenningen i Bergen, av hensyn til egen fysiske og psykiske helse.

For å forstå hva reaksjonene bunner i, må vi ta noen skritt tilbake.

Kvinner som forteller sannheten om sine liv, er noe av det farligste som finnes. Det skremmer enkelte så mye at de gjør alt de kan for å holde dem nede. Disse kvinnene utsettes for rykter, merkelapper, hat og trusler.
Det har vi ikke minst sett gjennom det siste året.

• Les statsminister Erna Solbergs fordømmelse av dem som hetser Sumaya Jirde Ali: - Behandlingen av Sumaya Jirde Ali er forkastelig

Skamløs og #metoo

Tre unge kvinner har i Norge satt negativ sosial kontroll på dagsordenen med boken Skamløs: Nancy Herz, Sofia Srour og Amina Bile. De har fått mye støtte, men også vært gjenstand for mye raseri: «Heltinneindustri» er arbeidet deres blitt kalt. Det er ikke ment som en kompliment. Den underliggende påstanden har vært at de gjør dette for å bli likt og hausset opp av majoritetssamfunnet, ikke fordi det er deres livs kamp.

Kvinner over hele verden har satt seksuell trakassering på dagsordenen, under overskriften #metoo. De har oppnådd å skape større bevissthet om hva seksuell trakassering er, og gjort det mulig for flere å si fra om det de har vært utsatt for. Selv om oppslutningen om den verdensomspennende kampanjen har vært stor, har heller ikke disse kvinnene fått gå fri for anklager om hårsårhet og underliggende agendaer.

• Les Hadia Tajik: De «skamløse» kvinnene, Nancy Herz, Sofia N. Srour og Amina Bile, er sin generasjons Berit Ås: Hersketeknikker og motgift — boken «Skamløs» vil forandre liv

I et historisk perspektiv er det dessverre utallige eksempler på hvordan kvinner som har tatt opp kritikkverdige forhold, er blitt hetset og herjet med.

Struktur og kultur

På område etter område har kvinner krevd å få leve sitt liv som de ønsker. På en rekke områder har kvinner vunnet frem, særlig i Norge og de andre skandinaviske landene.

Knapt noen land i verden har bedre lover og håndhevingsmekanismer mot diskriminering og for likestilling. Knapt noe land i verden stiller så tydelige krav om kvinners representasjon i styrer og stell, som hos oss. Dette har vært helt nødvendig for å skape forandring.

Men det har også gitt oss en blindsone. Oss selv.

Likestilling er struktur, men det er også kultur. I Norge har vi først og fremst prioritert det første. Struktur er alt vi kan telle oss til: Antall kvinner. Antall klagesaker. Antall anmeldelser til politiet om vold eller overgrep. Vi har prioritert å få tallene opp. Det er viktig. Men det er ikke nok.

Det er ikke mulig bare å telle oss til likestilling. Vi må arbeide med det hver dag.

Det blir ekstra tydelig i møte med de mange kvinnene som har stått frem denne høsten, fra skuespillere og dansere, til journalister og politikere – arenaer der det er mange sterke kvinner. De har fortalt om situasjoner hvor de er blitt behandlet som seksuelle objekter og ikke som personer med kompetanse.

Hvis bare representasjon og antall kvinner var viktig, ville trakasseringen ikke skjedd.

«Snakk heller om muslimer»

Hvordan skal vi oppdage kultur? Det er jo usynlig. Det omslutter oss. Det lager premisser i tankene våre som vi ofte ikke oppdager selv.

Jeg tror vi må lete etter mønstre.

For eksempel: Over de siste årene har jeg sett et mønster i noen av de hatefulle meldingene jeg selv får. Særlig de som utløses når jeg tar opp likestillingssaker. Det kan handle om lønnsforskjeller i Norge, om «gutteklubb»-tendenser på enkelte arbeidsplasser, eller om god gammeldags mannssjåvinisme. Da får jeg e-post kort tid etterpå. Avsender har ofte typisk norske navn. Ola. Per. Lars. Der står det en eller annen variasjon av at her i Norge er det likestilling, jeg burde heller snakke om muslimske kvinner. Meldingen kommer gjerne i store bokstaver og med utropstegn.

De som sender slike e-poster, er stort sett ikke interessert i å høre om at jeg er engasjert i likestilling for kvinner med alle bakgrunner og alle religioner. De vil bare fortelle meg at det er ikke min plass å snakke om sider ved Norge som kan bli bedre. De avslører samtidig at uansett hvor mye de sier å være tilhenger av frie og selvstendige muslimske kvinner, så må disse kvinnene ikke finne på å bli så frie og selvstendige at de tror at «de» kan kritisere «oss».

Med andre ord er jeg «feil» type kvinne – en sånn som tar opp kvinnesak, og alle vet jo hvordan de er. I tillegg er jeg muslim, da blir det dobbelt galt.

Straffes for den hun er

Jirde Ali har fått høre at hadde hun bare sagt meningene sine på en annen måte – hadde hun ikke bannet, hadde hun ikke vært så spissformulert, ja, da ville hun ikke blitt hetset og truet.

Det er ikke sant.

Svært mange 20-åringer ordlegger seg på samme måte, uten å få på langt nær så hatefulle reaksjoner. I tillegg har hun beklaget, men det er visst ingen nåde.

Mønsteret i det hatet Jirde Ali utsettes for, handler ikke om det hun har sagt, eller måten hun har sagt det på – mønsteret er at hun er en kvinne som forteller om sitt liv, i poesi, i avisinnlegg og som har sterke meningsytringer om samfunn og styresett, og for noen er dette utålelig. Når hun dukker opp i konservativ muslimsk klesdrakt, blir hun i tillegg «fremmed».

Hun straffes for den hun er og for at hun tar en plass i samfunnsdebatten.

Å heller hevde at spissformuleringene hennes er årsaken til truslene, er som å si at en kvinne med kort skjørt som ble befølt, egentlig ba om det selv.

Frittalende og farlig

En frittalende kvinne er en farlig kvinne. Hun kan komme til å tro at hun er noe. Hun kan komme til å kaste lys over noe vi ikke egentlig orker å forholde oss til. Hun kan komme til å utfordre makt. Derfor mister noen menn fullstendig fatningen i møte med slike kvinner.

Derfor blir kvinner som varsler om seksuell trakassering forsøkt undergravd.

Derfor blir kvinner som snakker om sosial kontroll i minoritetsmiljøer, satt stygge merkelapper på.

Derfor kan et kvinneliv være som en håndgranat: Å fortelle kan tvinge frem sårt tiltrengt endring. Det skremmer vettet av mange som har makt og privilegier i dag.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.